Omtaler

Den Hemmelige Historien

Arne Juel Vangen   dato 06/10/2011

Den Hemmelige Historien av Donna Tartt

Handlingen i ”Den hemmelige historien” er lagt til det fiktive universitetet Hampden College i Vermont. Genremessig befinner den seg i grenselandet mellom en omvendt kriminalhistorie og en psykologisk thriller, og historien fortelles retrospektivt nesten 10 år etter at den fant sted. Boka starter midt i fortellingen, og allerede på side en beskrives et mord der både offer og gjerningsmann avsløres for leseren. Kjedelig? Tvert imot!

Ved å starte midt i handlingen benytter Tartt seg av en litterær teknikk som har sine røtter helt tilbake til Homer, noe som føles både riktig og relevant ettersom klassisk gresk litteratur er en av de sentrale ingrediensene som krydrer historien.

Bokas jeg-person er den 19-årige Richard Papen. Han er desperat etter å komme vekk fra hjemstedet Plano i California, og ender etter hvert opp på Hampden College. Der blir han tiltrukket av en liten gruppe studenter i gammelgresk. Gruppen undervises av den sjarmerende og eksentriske professoren Julian Morrow. Han stiller blant annet krav om at hans studenter skal ha minst mulig kontakt med de andre på universitetet, de skal stort sett bare følge kursene hans og (dessverre for Richard) vil han heller ikke ha flere enn de fem studentene han allerede tatt opp.

Etter hvert får allikevel Richard, ved å ”fikse” litt på bakgrunnen sin, innpass i gruppen. Det viser seg snart at det er en forsamling med originale og skadeskutte personer han gradvis kommer inn på livet. De fleste av dem har ulike former av dysfunksjonell familiebakgrunn og gruppen fungerer på sett og vis som en surrogatfamilie. I motsetning til Richard, kommer de alle fra tilsynelatende velstående familier. Men utover det - den robuste og kontrollerende Henry, de vennlige tvillingene Charles og Camilla, dandyen Francis og den mer uberegnelige Bunny – hvem er de egentlig?

Julians mer konstaterende enn spørrende - ”Jeg håper vi alle er klare til å forlate den sansbare verden, og gå inn i den sublime?” - kan i så måte være en like god beskrivelse som noe annet. De er lite opptatt av hva som skjer i den moderne verden, og til tider direkte verdensfjerne når de blir konfrontert med hendelser utenfor sin egen sfære. F.eks blir Henry, som ellers er svært kunnskapsrik, vantro når han blir fortalt at det har vært mennesker på månen, og Richard blir oppfattet som sjokkerende eksentrisk fordi han ser nyheter på tv.

Utover høsten trekkes Richard mer og mer inn i den sammensveisede gjengen. Vennskapet blir svært viktig for ham, og dekker på mange måter et savn han alltid har hatt. Spesielt elsker han de helgene de tilbringer på et landsted som Francis disponerer. Det er på disse turene Richard oppdager at resten av gruppen har hemmeligheter for ham. De kan forsvinne i flere timer og komme tilbake med mystiske kloremerker og sår, gulv og klær vaskes i tidlige morgentimer, merkverdige urteblandinger godgjør seg på komfyren, og de er mer enn gjennomsnittlig opptatt av været.

Etter hvert historien skrider frem blir det mer og mer åpenbart at et eller annet har gått grusomt galt, og når Richard omsider får vite hele sannheten er han allerede alt for sterkt involvert til å kunne forhindre tragediens omfang.

Det finnes alltid tid for en god bok, og nå som kveldene blir mørkere og mørkere for hvert døgn som går, kan det kanskje passe med et boktips til i samme slengen. Hvis ”Den hemmelige historien” faller i smak, er det slett ikke usannsynlig at man også vil ha stor glede av ”Utvalgte emner i katastrofefysikk” av Marisha Pessl. Bøkene har en del fellestrekk i miljø og plottstruktur, og sistnevnte forfatter må nok antas å ha ”lest sin” Tartt. Men la ikke det legge noen demper på leselysten. Pessl står utmerket godt på egne ben, da historien hennes beveger seg i andre retninger enn Tartt sin.

Og med disse to mursteinene trygt plassert i lesekroken, gjør det ikke så mye at høstmørket nå kommer sigende.

][ Return